9 juli 2014
NY Times
Stille og isolert Den norske Longyearbyen på Svalbard er stolt av sine krimfrie gater. Beboere, derimot, er pålagt å bære våpen når de våge utenfor byen for å avverge isbjørn. Credit Kyrre Lien for The New York TimesLONGYEARBYEN, Norge – Som guvernør i Norge nordligste territorium, kommandoer Odd Olsen Ingerø en politistyrke med bare seks offiserer og en enkelt forvaring celle for et område dobbelt så stort som New Jersey. Selv det er overkill: Ingen har blitt låst opp her i hovedstaden på Svalbard siden i fjor sommer. Og det var for bare to dager.Det er ikke bare at det er ikke mange folk – færre enn 3000 er offisielt registrert som beboere – eller at det er andre steder kjøre-of-the-mill forbrytelser som bil tyveri er en eksotisk og svært risikofylt virksomhet på et sted hvor det ikke finnes veiene ut av byen for å slippe unna på.
Nøkkelen til Svalbards status som trolig Europas nærmeste en forbrytelse fritt samfunn, ifølge guvernøren, er at arbeidsledigheten er i realiteten ulovlig. “Hvis du ikke har en jobb, kan du ikke leve her,” Mr. Ingerø sa, og bemerker at jobless blir raskt deportert. Pensjonister blir sendt bort, også, med mindre de kan bevise at de har tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv.
Selv styrt av Norge, et land som er stolt av å kunne tilby vugge–til–grav statlig støtte for sine trengende borgere, Svalbard, en øygruppe i det høye Arktis, omfavner en modell som er nærmere visjonen om Ayn Rand enn den skandinaviske norm for sjenerøs beskyttelse velferd.
Selv Longyearbyens sosialistisk ordfører, Christin Kristoffersen, medlem i Arbeiderpartiet, ønsker byen – oppkalt etter en amerikansk industri, John Munro Longyear, som grunnla den i 1906 – å holde utenfor grensene til alle, men den fullbefarne og lønnet arbeid.
Les mer på New York Times…
Palau Travel & Dive Photolog 
Pingback: Svalbard: A Harsh Climate Calls for Banishment of the Needy | Palau Travel & Dive Photolog